Nyheter

Effektkontrakter med i statsbudsjettet 2018!

by Ephori Ephori No Comments

STATSBUDSJETTET 2018: Stortingsvedtaket vi var med å initiere har endelig blitt fulgt opp! Det er avsatt 10 mill kr til prøveprosjekt med effektkontrakter (velferdsobligasjoner) i justisdepartementet og 10 mill kr i Arbeids- og sosialdepartementet. Etter mye arbeid og tålmodighet er dette endelig kommet med i statsbudsjettet!

 

De fleste detaljene om hvordan dette skal gjøres fra statlig og kommunalt hold er fortsatt ukjent. I Prop 1 S står det blant annet at Arbeids- og Velferdsdirektoratet og Kriminalomsorgen vil få et felles oppdrag om å gjennomføre pilotprosjektet på nasjonalt nivå. Videre står det at kommuner som deltar i pilotprosjektet vil få mulighet til å få dekket kostnader knyttet til utforming, anskaffelse og administrasjon.

 

Vi er enormt fornøyd med at dette endelig har blitt fulgt opp i budsjett, og følger utviklingen spent videre.

KS infosider om effektkontrakter

by Ephori Ephori No Comments

Fra April til August 2017 bisto vi KS (kommunesektorens interesse- og arbeidsgiverorganisasjon i Norge) med å utvikle en nettressurs om effektkontrakter på KS sine nettsider. Norges første offentlige informasjonsressurs om effektkontrakter er tilgjengelig på KS sine nettsider.

På infosidene kan du lese mer om blant annet internasjonale erfaringer og hvordan man kan komme igang med utviklingen av effektkontrakter.

Effektkontrakter i ny veileder om offentlige anskaffelser

by Ephori Ephori No Comments

I Difi (Direktoratet for forvaltning og IKT) sin nye veileder for offentlige anskaffelser av helse- og sosialtjenester nevnes effektkontrakter (også kalt velferdsobligasjoner) under punkt 2.2.6, side 17/18. Veilederen ble utgitt av Difi i April 2017 Informasjonen om velferdsobligasjoner er svært kort, men Difi kommenterer at de vil komme tilbake med mer informasjon på et senere tidspunkt.

“Difi tar sikte på å gi nærmere veiledning om bruk av velferdsobligasjoner når man har begynt å få noe mer erfaring med dette.”

Virke Sosial innovasjon, som Velferdsfinans er medlem av, var pådriver for at velferdsobligasjoner skulle tas med i den nye veilederen. Virke har også skrevet om velferdsobligasjoner på deres egne sider. Til tross for at man i Norge fortsatt ikke har fått implementert den første velferdsobligasjonen er det svært viktig at emnet trekkes frem av blant annet Difi, Virke og KS.

Veileder kan lastes ned her i PDF. veileder_helse-_og_sosialtjenester

Ny internasjonal rapport fra Social Finance

by Ephori Ephori No Comments

 

Social Finance UK, organisasjonen bak verdens første velferdsobligasjon (Social Impact Bond) i 2010, har nylig utgitt en rapport som utforsker de første seks årene med bruk av velferdsobligasjoner internasjonalt. Erfaringene så langt er positive, og veien fremover er lovende.

Noen nøkkeltall fra rapporten

I løpet av de første seks årene, frem til juni 2016, har 60 velferdsobligasjoner blitt implementert i 15 land. Majoriteten av disse har blitt implementert mellom 2014 og 2016. 22 av velferdsobligasjonene har så langt rapport om resultater og 21 av disse prosjektene har oppnådd positive sosiale resultater. I 12 av prosjektene har det så langt blitt gjort betalinger for resultater – og i fire av kontraktene har investorene mottatt full tilbakebetaling. Gjennom de 60 første kontraktene har over 200 millioner dollar blitt investert, og over 90.000 individer har blitt berørt av tjenester finansiert gjennom velferdsobligasjoner.

Resultatene fra rapporten indikerer at velferdsobligasjoner internasjonalt bidrar til bedre sosiale resultater for utsatte grupper, og bidrar til en bedre forståelse av hvilke sosiale tjenester som kan oppnå resultater effektivt.

Les hele rapporten her

(Ilustrasjonen er hentet fra rapporten.)

 

Fremveksten av sosiale investeringer

by Ephori Ephori No Comments

 

Framveksten av sosiale investeringer

Privat kapital anvendt med mål om å forhindre, lindre eller løse samfunnsutfordringer er ikke et nytt fenomen. Veldedige donasjoner med hensikt om å skape et bedre samfunn har eksistert i ulike former i århundrer. Nyhetene er blant annet; etterspørselen, tilbudet av privat kapital tilgjengelig til samfunnsnyttige formål, måten privat kapital anvendes og organiseres, og aktørene som står bak kapitalen. ”Sosiale investeringer” og en rekke relaterte begreper brukes nå for å beskrive disse endringene. Sosiale investeringer defineres gjerne som en fellesbetegnelse for investeringer som i ulik grad sikter mot å oppnå både en økonomisk avkastning og positiv samfunnseffekt.

Etterspørselen etter samfunnsnyttig kapital

For å nå FNs nye bærekraftsmål vil det være behov for ytterligere investeringer på rundt 2,5 trillioner dollar per år. For å nå klimaavtalen i Paris estimeres det at man vil trenge 13,5 trillioner innen 2030. For å nå våre egne nasjonale mål innen blant annet integrering, eldreomsorg, utdanning og kriminalomsorg vil det også være behov for enorme investeringer i sosiale velferdsleverandører. Samtidig er både globale og våre nasjonale budsjetter allerede strukket. Etterspørselen etter samfunnsnyttig kapital er høy, og økende.

Etterspørselen etter samfunnsnyttig kapital er også økende som følge av at flere organisasjoner nå har positiv samfunnseffekt som sitt primære mål, fremfor eller parallelt med profitt. Det skapes flere løsninger på samfunnsutfordringer enn noen gang før og disse løsningene trenger ulike former for finansiering. Sosialt entreprenørskap er nå et etablert begrep også i Norge. Socentral, en nordisk inkubator for samfunnsinnovasjon har nå over 120 medlemmer. Tradisjonelle frivillige og ideelle organisasjoner skaper også gode løsninger som trenger bedre tilgang til finansiering. I Storbritannia, hvor markedet for sosialt entreprenørskap og sosial innovasjon er mer utviklet enn i Norge, har man nå omtrent 70 000 ”Social enterprises”, med til sammen en million ansatte. Både de tradisjonelle og de nye formene for sosiale organisasjoner har behov som ikke kan dekkes utelukkende av donasjoner, statlige tilskudd eller egne inntektsmodeller. Det er dette finansieringsgapet sosiale investeringer potensielt kan fylle.

Tilbudet av samfunnsnyttig kapital

Etterspørselen etter sosiale investeringer og veldedige donasjoner er høy, og økende, men tilbudet av kapital er også økende. For eksempel, privat filantropi til utviklingsland overgår nå bidragene fra alle verdens land kombinert. Det vil si at private selskaper, stiftelser, formuende individer og mannen i gata bidrar med mer til utviklingsland enn myndighetene i USA, Norge, Kina og de resterende 190+ landene i verden tilsammen. Privat kapital går ikke bare til utviklingsland, men også i stor grad til lokale formål i vesten. I boken ”The solution revolution” skriver William D. Eggers at kapital til samfunnsnyttige formål fra børsnoterte selskaper i 2012 ble estimert til 41 milliarder dollar. Blant Fortune 500 selskaper har dette beløpet økt med ti prosent årlig siden 2007. Eggers skriver også at amerikanske stiftelser gav bort 190 milliarder dollar i 2010. I Norge har rundt 3 milliarder kroner per år blitt utdelt fra stiftelser til samfunnsnyttige formål de siste årene. Formuende nordmenn gir og investerer også mer enn noen gang i nasjonale og internasjonale ”gode formål”, og det forventes at dette vil fortsette å øke. I boken ”Give Smart: Philanthropy that gets results” skriver Tierney og Fleishman at mengden kapitalinnskudd til veldedige stiftelser i første halvdel av 21. århundre forventes å bli ti ganger høyere enn i hele det 20. århundre (etter justering for inflasjon). Det betyr ti ganger mer midler på halvparten av tiden.

Bill Gates, verdens rikeste mann, er kanskje den mest kjente filantropen og sosiale investoren i dag. Bill og Melinda Gates stiftelsen er verdens største private stiftelse, med en størrelse på omtrent 45 milliarder dollar. I tillegg står Bill Gates bak ”The giving Pledge”, en kampanje med mål om å få andre svært velstående til å bidra med sine formuer til sosiale formål. Til nå har 139 individer forpliktet seg til å gi 365 milliarder dollar. Dette er til sammenligning omtrent fem ganger mindre enn EU landenes offisielle bistand til utviklingsland i 2013.

Bill Gates og andre formuende individer fra forretningsverdenen har med sine enorme midler også brakt nye metoder og perspektiver til den ideelle sektoren og til bistand. For eksempel har Bill og Melinda Gates stiftelsen ikke bare donert penger til sosiale formål, de har også gitt lån, låne garantier og investert direkte i ulike organisasjoner. Produktutvikling, innovasjonskonkurranser, sosiale entreprenører og sosiale bedrifter er andre utradisjonelle investeringer gjort av Gates stiftelsen. I ”Philanthrocapitalism” beskriver Matthew Bishop og Michael Green hvordan dagens velstående forretningsmenn, som Bill Gates, bruker forretningsmetoder for å maksimere den positive samfunnseffekten av sine bidrag. Dette innebærer blant annet ekspertise om prosessen fra ide til gjennomføring, krav til måling og evaluering og investeringer i de løsningene som skaper de beste målbare resultatene. Denne nye typen filantroper, som representerer enorme summer, er svært åpne for nye måter å bruke sin kapital mest mulig effektivt til å forbedre verden.

Det er ikke bare verdens rikeste som øker tilbudet av investeringskapital til samfunnsnyttige formål. I en nylig studie av unge millionærer (millennium-generasjonen) i USA fant man at 93 prosent mente samfunnseffekt var svært viktig for deres investeringer. Blant eldre millionærer (fra den såkalte baby boomers generasjonen) var det 51 prosent som mente det samme. I en annen studie av 5000 ”millennias” fra 18 land, rangerte respondentene ”å forbedre samfunnet” som private selskapers viktigste hensikt.

Selskaper, stiftelser, formuende individer og mannen i gata bidrar med mer kapital til samfunnsnyttige formål enn noen gang før. I tillegg til tradisjonelle donasjoner, går mer og mer kapital til ulike typer sosiale investeringer.

Det sosiale investeringsmarkedet

Innen fellesbetegnelsen ”sosiale investeringer” finner man et bredt spekter med ulike grader av fokus på samfunnseffekt og ulike grader av fokus på økonomisk avkastning. Noen typer sosiale investeringer vil for eksempel kun prøve å unngå selskaper som skaper negative samfunnseffekter (negative screening), mens andre investeringer vil aktivt søke mot ulike typer organisasjoner som skaper størst mulig positiv samfunnseffekt. Noen typer sosiale investeringer og investorer er villige til å ofre all eller noe av den økonomiske avkastningen på bekostning av en høyere sosial avkastning. Andre igjen søker positiv samfunnseffekt som en strategi for å maksimere økonomisk avkastning. Det finnes også sosiale investorer som ikke bare investerer kapital, men også nettverk, tid og andre ressurser for å maksimere sosial avkastning.

Som følge av den enorme variasjonen og bredden i markedet har det vist seg vanskelig å komme med klare definisjoner. En grov inndeling i to grupper er allikevel mulig.

  1. Samfunnsansvarlige investeringer (SRI): Samfunnsansvarlige investeringer er en investeringsstrategi hvor det tas hensyn til samfunnseffekt. Dette kan for eksempel skje ved å unngå selskaper involvert i produksjon av alkohol, tobakk, våpen eller fossile brennstoffer. Strategien kan også innebære å aktivt investere i de mest ”etiske” selskapene basert på for eksempel ansatte og forbrukernes rettigheter, eller miljøhensyn. Antallet globale SRI fond vokste fra 173 i 2005, til 415 i 2014. Det globale samfunnsansvarlige investeringsmarkedet vokste fra 13,3 trillioner i 2012 til 21,4 trillioner i 2014. Dette innebærer at 30,2 prosent av verdens profesjonelt forvaltede midler inngår i denne gruppen. En SRI investor vil vanligvis ikke la samfunnseffekt gå på bekostning av økonomisk avkastning. En kan argumentere for at en SRI strategi kun er økonomisk sunn fornuft. Deutsche Bank Group publiserte i 2012 en Meta-studie innen SRI som konkluderte med at: ”89 percent of the studies we examined show that companies with high ratings for ESG (Environmental, Social and Corporate Governance”) factors exhibit market-based outperformance, while 85 percent of the studies show these types of companies exhibit accounting-based outperformance”.
  1. Samfunnseffekt investeringer (Impact investing): Mens en SRI investor vanligvis investerer i børsnoterte selskaper, vil en ”samfunnseffekt investor” (impact investor) som regel investere i unoterte selskaper, sosiale entreprenører, sosiale bedrifter, frivillige organisasjoner og andre ideelle aktører. En samfunnseffekt investor godtar gjerne en avkastning under markedsavkastning, kun en tilbakebetaling av kapital, delvis tilbakebetaling eller ingen tilbakebetaling. En SRI investor vil sjeldent se målbare sosiale resultater fra sine investeringer, men måling og evaluering av samfunnseffekt regnes som en avgjørende karakteristikk for ”impact investing”. Samfunnseffekt investorer benytter seg av en rekke tradisjonelle og nye instrumenter for å gjøre sine investeringer. Blant eksemplene på nye investeringsinstrumenter finner man velferdsobligasjoner, som beskrives her. Private investeringer med en målbar samfunnseffekt og økonomisk avkastning eller tilbakebetaling av kapital er et nytt fenomen. Begrepet ”impact investing” kom først i 2007. Markedet for denne typen investeringer har opplevd en enorm vekst, til tross for sin beskjedne størrelse sammenlignet med tradisjonelle aksjeinvesteringer. JP Morgan estimerer et ”Impact investing” marked på mellom 400 milliarder dollar til 1 trillion innen 2020. Andre estimerer en vekst til 3 trillioner dollar. Aktørene innen dette markedet er typisk formuende individer, stiftelser, Impact investeringsfond, CSR budsjetter til selskaper og ”Venture philanthropists”. Den sistnevnte gruppen kombinerer sine investeringer med ekspertise, nettverk og andre ressurser for å bidra til at organisasjonene de investerer i realiserer sitt potensiale. I Norge har vi fem organisasjoner som er medlem av European Venture Philantrophy Association (EVPA), kanskje mest kjent er FERD sosiale entreprenører. Noen kjente eksempler på internasjonale impact investeringsselskaper er blant annet Acumen, Omidyar Network, Root Capital, RSF Social Investment Fund og Bridges Ventures.

Investeringer med samfunnseffekt som sitt primære mål regnes av mange som en motreaksjon mot tradisjonell veldedighet og bistand. Med hjelp av entreprenørskap, innovasjon, resultatorientering og et strengt fokus på måling og evaluering, håper disse aktørene å overgå det de ser som skuffende resultater innen viktige samfunnsutfordringer og utviklingsarbeid. Men investeringer fremfor donasjoner er for noen en kontroversiell endring. Handler ikke veldedighet om å gi bort penger, ikke å få dem tilbake eller få mer av dem? Bishop og Green skriver i ”Philanthrocapitalism”: But as the philanthrocapitalists see it, if they can use their donations to create a profitable solution to a social problem, it will attract far more capital, far faster, and thus achieve a far bigger impact, far sooner, than would a solution based entirely on giving money away. Thus, their money can lever, in a good cause, some of the trillions of dollars in the for-profit business world.”

Mot en styrket frivillig-ideell sektor

by Ephori Ephori No Comments

Mot en styrket frivillig-ideell sektor

I Norge har man en lang historie med ideelle velferdsleverandører. Ideelle aktører har levert helse, velferd og omsorgstjenester i over 150 år, selv før den moderne velferdsstaten. I dag arbeider blant annet over 30 000 helse, omsorg og sosialarbeidere for ideelle organisasjoner som Kirkens Bymisjon, Stiftelsen Retretten, Røde kors, Stiftelsen Livsglede for Eldre, Wayback, Norsk Folkehjelp, Blåkors. Verdien av frivillige og ideelle organisasjoners arbeid utgjorde i 2013 128 milliarder kroner, eller omtrent 5 prosent av Norges BNP. Totalt er det omkring 85 000 lønnsmottakere i sektoren, noe som tilsvarer 3,5 prosent av totale årsverk i Norge. I tillegg til de tradisjonelle aktørene innen den frivillige og ideelle sektoren er det en enorm vekst i organisasjoner som betegnes som sosiale entreprenører eller sosiale bedrifter. Monsterbedriften, Unicus, Moving Mamas og Pøbel prosjektet er gode eksempler. Flere eksempler finnes hos Socentrals medlemslister og Ferds portefølje av sosiale entreprenører. Et viktig fellestrekk for de tradisjonelle og de nye organisasjonene er deres primære mål om å forhindre, lindre eller løse viktige samfunnsutfordringer.

Ideelle velferdsleverandører, inkludert sosiale entreprenørbedrifter, skaper enorme samfunnsverdier og kostnadsbesparelser. Dessverre er det en rekke utfordringer i dagens system og markeder som begrenser disse organisasjonenes mulighet til å realisere sitt potensiale.

  1. Det er et stort behov for tilgang på flere og bedre finansieringsmuligheter.
  2. Det er behov for mer måling og evaluering, for læring, for kommunikasjon, for ansvarliggjøring og for å skape best mulig resultater for målgruppen.
  3. Det mangler systemer og markedsmekanismer som belønner dyktige organisasjoner som skaper resultater og sosial innovasjon.
  4. Det må investeres mer i kapasitetsbygging og organisasjonsutvikling.

Bedre tilgang til finansiering

Etterspørselen etter samfunnsnyttig kapital er høy, og økende. Heldigvis ser man en økning i tilbudet av samfunnsnyttig kapital også. Les mer om dette under ”fremveksten av sosiale investeringer.” Sosiale velferdsorganisasjoner finansieres tradisjonelt gjennom statlige og kommunale tilskuddsordninger, tilskudd fra stiftelser, overskuddet fra spill og lotterier (Norsk tipping og private spill), private bidrag fra næringslivet og private bidrag fra husholdninger. For velferdsleverandører innen helse, sosiale tjenester og utdanning kommer store deler av inntektene fra stat og kommune. For sosiale entreprenørbedrifter eksisterer det foreløpig lite informasjon om finansiering, men det antas at en del av finansieringen kommer fra salg av produkter og tjenester. I tillegg har det de siste årene blitt opprettet egne statlige tilskuddsordninger for denne gruppen.

Finansieringsmulighetene kan fremstå som mangfoldige, men er i realiteten svært begrensede både i størrelse og natur. Det trengs både mer finansiering og flere finansieringsinstrumenter. En av de store utfordringene for mange organisasjoner er at dagens finansieringsmuligheter er kortsiktige og uforutsigbare. For eksempel utdeles tilskudd vanligvis kun på årlig basis. Det vil si at i tillegg til å bruke mye tid på årlige søknader, er det svært utfordrende å planlegge fremtiden. Hvor mange skal ansettes eller må sies opp? Hvilke aktiviteter, produkter eller tjenester skal vi tilby det neste år? Til hvor mange i vår målgruppe? Hvor mye kan vi investere i å utvikle organisasjonen vår? Slike spørsmål kan bli umulige å svare på fra ett år til et annet. En annen utfordring er tilgang på finansiering i ulike faser av organisasjonens utvikling. Tilgangen på vekstkapital til å skalere vellykkede sosiale tjenester og produkter til nye målgrupper eller geografiske områder er svært begrenset. En konsekvens av utilstrekkelige finansieringsmuligheter er at organisasjoner bruker stadig mer av sin tid og sine ressurser for å sikre økonomisk overlevelse. Dette er tid og ressurser som kunne blitt benyttet til å nå flere mennesker med stadig bedre tjenester. For å forbedre tilgangen på finansiering trengs det blant annet flere og bedre tilskudd-og innkjøpsordninger fra det offentlige. Private sosiale investeringer, i form av nye og eksisterende investeringsinstrumenter tilpasset ideell sektor, vil forhåpentligvis bli en annen viktig kilde til finansiering. Velferdsobligasjoner er ett eksempel på en innovativ finansieringsmodell som kan løse flere av utfordringene sosiale velferdsorganisasjoner og sosiale entreprenører står ovenfor. Les mer om velferdsobligasjoner her.

Velferdsobligasjoner representerer et skifte fra aktivitetsbasert finansiering til resultatbasert finansiering. Det vil si at fremfor å betale for aktiviteter (som for eksempel språkopplæring, motivasjonskurs, jobbkurs, mentorprogrammer eller besøksvenn programmer) vil det offentlige betale for målbare resultater (som for eksempel antall som består en språkprøve, reduksjon i kriminalitet, reduksjon i frafall fra videregående, antall arbeidsløse som får seg jobb eller redusert ensomhet.) Ved å betale for resultater som ideelle organisasjoner skaper anerkjennes den enorme samfunnsøkonomiske verdien disse resultatene har. Når denne samfunnsøkonomiske verdien måles, kvantifiseres og kommuniseres vil interessen for å finansiere mer av slike resultater bli høyere. Økt interesse vil trolig komme fra både offentlige aktører, sosiale investorer, stiftelser, formuende individer, næringslivet og husholdninger. For å skape bedre tilgang til finansiering av gode løsninger på samfunnsutfordringer trenger vi derfor mer informasjon om hvilke resultater som skapes.

Måling, evaluering og samfunnsøkonomisk effekt

Alle dyktige sosiale velferdsleverandører og sosiale entreprenører skaper økonomisk verdi; når en arbeidsledig får seg en jobb, når en gjenganger ikke begår ny kriminalitet, når en rusmisbruker tar steget ut av rusen, når en hjemløs flytter inn i fast bolig eller når en eldre person får støtte til å bo selvstendig i eget hjem fremfor på sykehjem. For hver krone investert i slike resultater kan man høste mange kroner i fremtidige kostnadsbesparelser. Dessverre er det få organisasjoner som samler, bruker og kommuniserer slike resultater. Innen internasjonal bistand opplevde man for 10-15 år siden et paradigmeskifte med økt fokus på måling og evaluering av effekt. Innen ideell sektor ser man nå at et lignende skifte kan være godt på vei.

Måling og evaluering er svært nyttig av flere grunner. Med mer informasjon tilgjengelig kan ideelle organisasjoner ta bedre valg og gjøre informerte prioriteringer om hvordan tid, penger og andre ressurser skal benyttes. Med måling og evaluering kan man få et bedre bilde av hva som fungerer, hva som ikke fungerer og hvorfor. Mer informasjon kan dermed føre til læring, kontinuerlig forbedring og innovasjon. Når organisasjoner jobber disiplinert mot bestemte mål, og får tilbakemeldinger på om disse målene nås, kan dette også være svært motiverende for ansatte og frivillige. I tillegg til de positive konsekvensene av måling og evaluering, finnes det potensielle negative konsekvenser av å ikke måle og evaluere.

I boken ”Measuring and improving social impact” skriver Marc Epstein “Without measurement, there is a real risk that money, time and other resources are wasted. To keep investing money without finding out if your efforts are doing any good jeopardizes your ability to maximize the effects of the funding you are able to direct toward social problems. Worse still, by failing to measure impact you risk the possibility that your actions are harming the very people you want to help”.

Et godt eksempel på risikoen ved å ikke måle effekten av sosialt arbeid er ”Scared Straight” programmene i Storbritannia. I flere tiår hadde sosiale organisasjoner programmer hvor unge kriminelle eller ungdom med høy risiko for å bli kriminelle ble tatt med på besøk til fengsler. Hensikten med besøkene var å vise ungdommene de negative konsekvensene av deres atferd og ”skremme dem” bort fra fremtidig kriminalitet. Etter en gjennomgang av flere høy-kvalitets studier fant man at deltakelse i slike programmer økte sannsynligheten for at ungdommene begikk kriminalitet. Myndighetene i Storbritannia anbefaler nå generelt mot slike programmer.

Dersom organisasjoner skal realisere sitt samfunnsoppdrag må man måle i hvilken grad man gjør det. Det er samtidig viktig å huske at måling av sosiale resultater er et middel for å skape enda bedre resultater for målgruppen, ikke et mål i seg selv. Det finnes i dag en rekke ressurser tilgjengelig for organisasjoner som ønsker å lære mer om måling og evaluering. Noen eksempler på gode nettressurser finnes blant annet her og her. På Amerikanske ”Foundation Center” sine nettsider finner man mer en 150 ”Social impact cases”, hvor man kan gjøre søk basert på hensikten med effektmålet, sektor eller fokus. I Norge finnes det ikke noen slik ressursside foreløpig. Ferd Sosiale Entreprenører publiserte derimot nylig en resultatrapport for 2015, hvor man kan se mange gode eksempler på bruk av måling av sosiale resultater i Norge.

Når det viser seg at noen sosiale leverandører oppnår bedre resultater enn andre burde disse naturligvis belønnes. Dessverre eksisterer det få mekanismer i dagens systemer som gjør at de beste organisasjonene løftes frem.

Manglende markedsmekanismer

For private selskaper vil markedet alltid avgjøre hvilke strategier, produkter og tjenester som er effektive, vellykkede og verdifulle. Markedet har innbyggede mekanismer som gir selskaper direkte tilbakemeldinger; fra betalende kunder ved gjenkjøp og fra aksjemarkedets prissetting. Private selskaper utsettes også for konstant konkurranse. For å overleve må selskapene derfor alltid bli bedre, alltid levere mer verdi. Selskapene som leverer mest verdi belønnes og selskapene som leverer minst verdi forsvinner. For organisasjoner med sosiale mål finnes det få eller ingen slike markedsmekanismer til å dømme eller belønne effektivitet og verdi. Fordi det kan være utfordrende å måle og sammenligne sosial verdiskapning har man i stor grad unngått sammenligninger og belønninger av resultater fullstendig.

I boken ”How to change the world: Social entrepreneurship and the power of new ideas” av David Bornstein uttaler Greg Dees, Professor i Sosialt entreprenørskap følgende om dette: “The citizen sectors suffers from a serious “capital allocation” problem. “Capital is not being allocated to the most promising enterprises so they can grow and is not taken away from enterprises that are ineffective”, han uttaler videre at “An organization that is not creating true social value can build itself by virtue of political connections and media coverage, with no objective measure of whether or not it is actually doing its work well.”

Man har i dag gjort store fremskritt innen måling og evaluering. Ingen mål av sosiale resultater er perfekt. Akkurat som ingen vitenskapelige studier er perfekt. Man vil aldri finne en absolutt sannheten i noen av tilfellene, men man kan arbeide mot å komme nærmest mulig.

Selv om det ikke eksisterer mekanismer som belønner resultater i dag betyr ikke dette at det ikke er mulig å endre systemer slik at resultater belønnes. Offentlige tilskudd-og innkjøpsordninger kan i fremtiden orienteres mer mot tidligere og fremtidige resultater, enn aktivitetene til leverandører. Velferdsobligasjoner representerer her ett av flere verktøy som kan brukes til å belønne effektivitet og verdi.

Kapasitetsbygging og organisasjonsutvikling

Innen privat og til dels offentlig sektor er det helt naturlig å investere i de ansatte, i kunnskap, IT systemer, måling og evaluering, prestasjonsstyringssystemer m. m for å utvikle organisasjonen og verdiskapningen. For organisasjoner med sosiale mål finnes det dessverre ofte en holdning som tilsier at disse organisasjonene ikke kan investere i seg selv og sine ansatte, ”de skal jo hjelpe andre”. Misforståelsen er enkel å forklare (man investerer i seg selv for å mer effektivt hjelpe andre), men sitter dypt i holdningene mot ideelle aktører. Innen akademia kaller man dette ”The non-profit starvation cycle”.

I boken ”Give Smart: Philanthropy that gets results” oppsummerer Tierney og Fleishman fenomenet slik: Den onde sirkelen begynner med offentlige og private som finansierer ideelle organisasjoner og som har en urealistisk lav antakelse om hva det faktisk koster å drive en ideell virksomhet. Ideelle virksomheter, som er avhengig av finansieringen, føler seg forpliktet til å tilpasse seg disse forventningene. For å gjøre dette kutter de administrasjonskostnadene til beinet, bruker minst mulig penger på seg selv, og underrapporterer gjerne kostnader i rapporter og kommunikasjonsmateriell. Dette igjen forsterker antakelsen som startet den onde sirkelen, så sirkelen gjentar seg. Over tid forventer de offentlige og private aktører at de ideelle virksomhetene klarer å oppnå mer og mer med mindre og mindre midler. Som et resultat havner de ideelle organisasjonene i en evig ”salgs modus” for hente inn midler fra ulike kilder til å overleve til neste år. Samtidig får disse organisasjonene ingen mulighet til å investere i seg selv og sine ansatte.

Når man forventer at ideelle virksomheter skal bidra til å løse samfunnets viktigste utfordringer, kan man ikke samtidig forvente at dette skal oppnås uten hjelp fra organisasjoner som investerer i seg selv og i dyktige ansatte med en markedstilpasset lønn. Frivillig arbeid er svært viktig, men man kan ikke løse viktige samfunnsproblemer kun med frivillige som har noen timer i uken dedikert til problemet ved siden av sin fulltidsjobb. Det trengs talentfulle og høyt utdannede mennesker som fokuserer fullt på å løse disse utfordringene.

Investeringer i ”overhead” eller administrasjonskostnader kan ofte føre til høyere sosiale resultater per krone. Ønsker du å fly med flyselskapet som har de laveste vedlikeholdskostnadene? Eller sykehuset med det eldste utstyret? I mange tilfeller vil investeringer i administrasjonskostnader tilføre verdi til brukerne. Her er det viktig å skille mellom ”gode” og ”dårlige” administrasjonskostnader. Dersom en ideell organisasjon leier et dyrt kontorlokale vil dette sannsynligvis tilføre lite verdi til målgruppen. Hva om organisasjon ansetter en høyt utdannet mellomleder med kompetanse som kan forbedre organisasjonen effektivitet? Bør organisasjonen heller velge en lavere utdannet mellomleder med mindre erfaring for å holde kostnadene nede? Å fortsette å forvente at ideelle organisasjoner skal oppnå optimale resultater med minimale investeringer vil gi en dårlig samfunnseffekt for alle. De som finansierer ideelle organisasjoner må evaluere dem basert på resultater og samfunnsøkonomisk avkastning, ikke kostnader. En organisasjon kan ha høyere kostnader enn andre, men samtidig ha en høyere samfunnsøkonomisk avkastning. En ideell organisasjon som kontinuerlig investerer i talentfulle ansatte, kunnskap, kapasitetsbygging og utvikling vil bedre kunne tjene sin målgruppe og skape sosiale resultater.

For å realisere potensialet til sosiale velferdsleverandører, inkludert sosiale entreprenørbedrifter, trengs det flere endringer fra dagens system. Det trengs både mer finansiering og flere finansieringsinstrumenter. Det må satses mer på måling og evaluering av sosiale resultater, for å ta bedre valg, for læring, for kommunikasjon og for ansvarlighet. Det mangler systemer for å belønne gode leverandører av sosial verdiskapning, men disse systemene kan endres ved å fokusere mer på resultater i alle ledd. For at ideelle leverandører skal skape mest mulig samfunnseffekt per krone må det også investeres i utviklingen av disse organisasjonene og deres ansatte.